Det komme ikkje an på om du stupe uti, eg velge å holda meg for nasen!

Ikke dytt, sier jeg og jeg tror jeg mener det. Selv om jeg gjerne kunne trengt et lite puff.
Jeg står og vakler på kanten, lener meg litt framover og nøler.
Føttene er plantet i et trygt spor, men jeg kan kjenne røttene under jordflaten begynne å løsne. Det kiler i beina.
Kom igjen kom igjen kom igjen!
Litt til.
Et lite pust, et øyeblikk og litt tid til. Så er jeg klar!
Jeg vrikker på de aller fremste.

Klar
ferdig
gå.

Jeg trekker pusten.
Jeg gjør meg klar.
PLASK!

I hvert fall er jeg uti.