Jenta med de røde skoene og nytestamentet i lomma.

Hun våknet av seg selv i dag. Herlig tenkte hun og snudde seg mot vekkerklokka på nattbordet. Den viste at dagen var godt i gang. Hun strakk hendene opp mot taket, og kjente at kroppen begynte å våkne til liv. Bena lirket hun forsiktig ut av dyna, vrikket litt på tærne, og plantet dem motvillig ned på det kalde gulvet. Hun trakk gardinene raskt tilside og gjemte seg for utsikten. Alt utenfor vinduet kalte på henne, og det skulle ikke ta lang tid før hun ikke klarte å motstå fristelsen lenger.

Det var påskens lengste dag; den lange fredagen. Veien lå foran henne, og hun vandret på den. Ikke spurte den om hvor hun skulle, og om den hadde gjort det, hadde hun nok ikke vist hva hun skulle svare heller. Men fotskrittene var sikre og stødige.

Dagen var som et malt vårbilde. Når hun løftet blikket opp mot de stolte trærne, fikk hun frysninger over å tenke på hennes eksistens. Hun pustet rent, og hvert et åndedrag gjorde henne så levende. Sola danset lett mellom skyene, og ertet fram et smil hos jenta. Hun kunne se hvordan den speilet seg i vannoverflaten, og når hun lukket øynene kunne hun se hvordan den fikk hver en fisk i vannet til å svømme av glede. For en egenskap tenkte hun og myste mot himmeltaket.

Hun stod på høyden og skuet utover. Spørsmålene lå der. De forstyrret for bildet hun befant seg i. Det fikk henne til å uroe seg over at hun nøt denne dagen. Frysninger spredde seg med blodet og stanset i håndleddene. Først nå så hun den lange bakken som lå foran henne. Invitasjonen tok hun raskt, og snart sprang hun. Hun sprang alt hun kunne. De røde skoene var mer over bakken enn i kontakt med den, og det var som om de plantet røde spor på stien der hun sprang. Merker som røpte for hele verden at her hadde hun sprunget. Vinden var kraften hennes, og den bar henne bortover sletta. Hun fikk tårer i øynene, men hun visste at det ikke var vinden.

Det var da en tanke streifet som et vindpust. Av kjærlighet hvisket jeg henne der hun sprang med et smil om munnen.