Denne morgenen fikk en brå start ved at jeg våknet av en fortvilet stemme som ropte i naborommet på loftet. Det var min far, og hans dataproblemer. Nå har det seg sånn at de gangene far stusser over noe, og trenger hjelp, tror han at hjelpen kommer flaksende bare han plystrer. Men det er en sannhet som sterkt skal avvennes! Det trodde han også denne morgenen for bare han ropte lenge nok, tenkte han, så kommer det noen til slutt. Mor var nede på kjøkkenet. Det visste han godt. Og om hun hadde stått i samme rom hadde han ropt fortsatt. Det visste vi begge godt.
Etter at irritasjonen nådde kokepunktet stod jeg motvillig opp. Jeg entret rommet som en søvnig reddende engel med bestemte bulder brak. Og når han kikket opp på meg med to blå øyne og sa ”Du. Koss komme eg inn på internett nå igjen?” ja da visste jeg at morgenprosjektet var i full gang. Etter at fars kokende spørsmålstegn hadde dampet litt bort over hodet, listet jeg meg av gårde og stupte et herlig stup tilbake til dit jeg kom fra. Men Jon Blund var fast bestemt på og ikke invitere meg mer inn i drømmeland for denne gang. Jeg måtte innse at det offisielt var morgen.
Til far: Husk at et god morgen gjør meg glad.
Ha en fin søndag alle mann!
1 kommentar:
Hehe, artig skreve. Kjenne t problem stillingå... hehe
Legg inn en kommentar