Dere står bare der.
To av dere er det til og med.
Glor.
Skravler og maser.
”Vandre med meg, vandre med meg!”.
Klikk klakk klikk klakk klikk klakk!
Høye på livet er dere.
Rett og slett.
Dere har vært med meg en gang.
Det var litt stas.
Jeg må innrømme det, selv om det var uvant.
Men jeg vandret så usikkert med dere!
Det var litt skummelt altså.
Jeg kunne liksom ikke bare gå, jeg måtte tenke over det til og med.
K o n s e n t r e r e m e g.
K-l-i -k -k! k-l a-k-k!
Selvfølgelig forstår jeg skuffelsen deres da jeg fant nye erstatninger.
Men jeg kunne springe nå..
..og bare gå igjen
..uten å tenke over det.
All respekt til dere ”høye på livet jenter”.
Dere har en evne.
Bruk den.
Jeg er på det nivået hvor jeg først må vende meg til tanken.
Til alle dere gutter.
Heldiggriser.

elle melle deg fortelle..

Takk likevel du skyldige. Jeg skal gå med de for deg:)