Svevende skyer

Jeg savner å skrive...

2009-09-03T22:24:00.002+02:00

Det gikk virkelig opp for meg i dag, helt plutselig og uventet. Jeg har innsett i det siste at det er et par ting jeg føler jeg har mistet ved meg selv. Ting jeg virkelig setter pris på, ting som pleide å gjøre meg tilfreds og glad. Å skrive når jeg kjente behov for det var en av dem. Jeg mener ikke å virke mismodig og trist, for jeg har funnet nye ting som jeg bruker tid på og som gjør meg glad, det er vel forresten det de kaller å bli eldre, men å skrive har liksom alltid vært noe spesielt for meg. Ordene blir litt mer tilgjengelige for meg da. Når jeg skriver tar jeg meg tid til å tenke, lytte, våge, vokse- bruke tid som gir mening. Jeg har i flere år skrevet dagbok, siden jeg var syv og et halvt for å være nokså presis. De bøkene rommer, til tider litt for mye, ærlighet skrevet med smil og tårer. Gang på gang blir jeg fascinert av overgangen fra mine tidlige barndomsår hvor jeg svært så detaljert (med understrek og store bokstaver) forteller om alt jeg har gjort den dagen, til jeg så smått begynner å reflektere rundt meg selv og livet. Bøkene er virkelig noen dyrebare skatter. Nå er virkelig ikke min intensjon å gå noe nærmere inn på disse, det vil bli å røpe i overkant mye av hvem jeg er.

Jeg brukte tid her inne i dag, møtte meg selv på litt ulike måter. En tanke som overrasker meg er at jeg faktisk kan se at jeg har blitt litt eldre. Littegrann. Det er en følelse jeg kjenner jeg liker, for det er virkelig ikke noe jeg går rundt og kjenner på sånn til vanlig. To år var det som skulle til. Det er ganske lenge.. Tiden har virkelig stått stille her inne denne gang. Mye har hvertfall skjedd på den tiden, både i og utenfor min verden. Jeg vurderte faktisk å starte en ny blogg, en anonym blogg, for det er utrolig mye mer jeg tror jeg ville våge å dele da, men det er noe i meg som ønsker å fortsette der jeg en gang slapp. Jeg vil ikke komme med noen løfter, for kanskje det bare blir med dette innlegget en tilfeldig torsdagskveld i september. Kanskje det var disse ordene jeg trengte for å erkjenne, stadfeste og avslutte noe som er her inne, eller kanskje kommer det noe mer. For jeg skriver mest for min del tror jeg, og litt din også.

2007-05-13T15:42:00.000+02:00

Det komme ikkje an på om du stupe uti, eg velge å holda meg for nasen!

Ikke dytt, sier jeg og jeg tror jeg mener det. Selv om jeg gjerne kunne trengt et lite puff.
Jeg står og vakler på kanten, lener meg litt framover og nøler.
Føttene er plantet i et trygt spor, men jeg kan kjenne røttene under jordflaten begynne å løsne. Det kiler i beina.
Kom igjen kom igjen kom igjen!
Litt til.
Et lite pust, et øyeblikk og litt tid til. Så er jeg klar!
Jeg vrikker på de aller fremste.

Klar
ferdig
gå.

Jeg trekker pusten.
Jeg gjør meg klar.
PLASK!

I hvert fall er jeg uti.

2007-04-16T20:48:00.000+02:00

en liten sånn bemerkelse på mandagskvelden..
de tre siste bloggene mine omhandler føtter på en eller annen måte. morsomt. det er ikke planlagt.

2007-04-16T00:00:00.000+02:00

et perfekt april minne

I dag flyktet de fra verden og fant deres egen.
Vekk fra søknadsfristen sa hun.
De badet. Årets første.
Hun forstod at hun hadde gått glipp av noe i 19 år.
Hun så sitt mot i vannet.

Hjemme ventet.
Søknadsfrist ventet.
Men det gjorde ingenting.
Hun så.

2007-04-07T15:44:00.000+02:00

Jenta med de røde skoene og nytestamentet i lomma.

Hun våknet av seg selv i dag. Herlig tenkte hun og snudde seg mot vekkerklokka på nattbordet. Den viste at dagen var godt i gang. Hun strakk hendene opp mot taket, og kjente at kroppen begynte å våkne til liv. Bena lirket hun forsiktig ut av dyna, vrikket litt på tærne, og plantet dem motvillig ned på det kalde gulvet. Hun trakk gardinene raskt tilside og gjemte seg for utsikten. Alt utenfor vinduet kalte på henne, og det skulle ikke ta lang tid før hun ikke klarte å motstå fristelsen lenger.

Det var påskens lengste dag; den lange fredagen. Veien lå foran henne, og hun vandret på den. Ikke spurte den om hvor hun skulle, og om den hadde gjort det, hadde hun nok ikke vist hva hun skulle svare heller. Men fotskrittene var sikre og stødige.

Dagen var som et malt vårbilde. Når hun løftet blikket opp mot de stolte trærne, fikk hun frysninger over å tenke på hennes eksistens. Hun pustet rent, og hvert et åndedrag gjorde henne så levende. Sola danset lett mellom skyene, og ertet fram et smil hos jenta. Hun kunne se hvordan den speilet seg i vannoverflaten, og når hun lukket øynene kunne hun se hvordan den fikk hver en fisk i vannet til å svømme av glede. For en egenskap tenkte hun og myste mot himmeltaket.

Hun stod på høyden og skuet utover. Spørsmålene lå der. De forstyrret for bildet hun befant seg i. Det fikk henne til å uroe seg over at hun nøt denne dagen. Frysninger spredde seg med blodet og stanset i håndleddene. Først nå så hun den lange bakken som lå foran henne. Invitasjonen tok hun raskt, og snart sprang hun. Hun sprang alt hun kunne. De røde skoene var mer over bakken enn i kontakt med den, og det var som om de plantet røde spor på stien der hun sprang. Merker som røpte for hele verden at her hadde hun sprunget. Vinden var kraften hennes, og den bar henne bortover sletta. Hun fikk tårer i øynene, men hun visste at det ikke var vinden.

Det var da en tanke streifet som et vindpust. Av kjærlighet hvisket jeg henne der hun sprang med et smil om munnen.

2007-03-07T22:44:00.000+01:00

jeg jogget,

men det var så kjedelig,

så heldigvis fant jeg en frosk på veien

som jeg kunne følge hjem.

Og jeg var ute og listet meg på tå i det ukjente..

2007-03-02T16:36:00.000+01:00

Så var jeg her igjen. Mine ord og jeg. Det var rart da jeg for første gang på lenge tok turen innom her. Alt sto så stille, og det har det gjort en god stund nå.
De to sistnevnte setningene sier i grunnen alt. Jeg har brukt litt tid med tankene mine i det siste, for å lete etter nye svar. O store framtid henger som en sky over meg. Den er ikke tung og virker ikke mørk, den truer ikke litt en gang om dårlig vær, men bare er der. Når jeg åpner tankeboksen for å gløtte etter framtidssvar, popper den opp og skygger for alle framtidstanker. Jeg har brukt tid på det jeg liker, for å erfare hvor godt jeg liker det. Jeg har lest gudommelige ord og ”vanlige ord”, og lyttet til hva de mener om min framtid. Jeg har lyttet til andre mennesker, men ikke for mye (håper jeg). Verst er tanken om å dra til det ukjente, pakke trygghetene ned i en koffert og dra av sted til dit framtiden vil ha meg. Hvorfor nøler jeg? Tenk så spennende.. Alt dette og mer til har jeg gjort i håp om å nærme meg framtiden som kommer for en dag...
Jeg er tålmodig. Det er jeg takknemmelig for. Jeg har forstått at valget hviler hos meg, men jeg har stor tro på at jeg kan bli ledet. Takk du mitt alt for det! Det er jo trossalt ikke jeg som kjenner meg selv best.

Det slo meg plutselig at hele denne prosessen kunne jeg vært foruten, og enkelt og grett, spontant og lett bare tatt et valg.
Men du og du så mye spennende vi kan spekulere på om hva vi har i vente. Det å være ung er en prosess. En spennende en.

Jeg vil hoppe uti din sjø. Du er min redningsvest.

2007-01-25T21:20:00.000+01:00

Tenk at kulden virkelig viser seg ved at den drysser ned som snø..
Krystaller fra himmelen.
Englekunst.
Jeg ser på en praktfull verden malt med renhetens farge.
Alt lytter, og øyeblikket fryser.
Jeg ser alt som er vakkert omgi meg på en gang,
som et hvilende silketeppe som gjemmer alt for det det er.
Det lurer meg til å tro at det vil ligge sånn for alltid.
Det er da øyeblikket må hviske husk dette.

verden har ingen hjørner

2006-12-31T14:27:00.000+01:00

Inni en pappeske sitter Viktor og ser ut.

Dette er verden, tenker Viktor.

Og verden er større enn tusen og tusen

kjempestore fjell.

Men alt får plass inni hodet mitt allikevel,

tenker Viktor.

Svein Nyhus "Verden har ingen hjørner".

et stort håp gitt med kronestykker.

2006-12-10T21:10:00.000+01:00

Jeg var en av de som gikk med bøsse for aksjon Håp i dag. Vi var tre jenter som gikk samlet, utrustet med kart over noen av blokkene i Sandnes. Det var spennende å stå utenfor en dør og vente på den fremmede som åpnet. Det var mange dører, med mange ukjente mennesker. En eldre mann, bak en av dørene, skapte inntrykk denne dagen. Jeg ringte på en gang, og ventet. Så ventet jeg litt til. Jeg kunne høre noen romestere inne i leiligheten. Så åpnet døren seg langsomt, og en mann med stokken i den ene hånden, og gåstolen foran seg, tittet fram med et stille ”Jaa..?”. Etter at han forstod hvem jeg var, ruslet han innover på kjøkkenet og kom tilbake igjen med en hel plastpose full av mynter! Denne la han forsiktig i hånden min og sa at jeg måtte bare ta den i lommen og putte på siden. Jeg ble helt paff, men takket veldig. Mannen var på vei ut, og jeg holdt døren oppe for han. Jeg ønsket han en god dag, og han takket. Så forsvant han inn i heisen mens jeg satt på huk utenfor døren og puttet på og puttet på de mange myntene som aldri ville ta slutt.. Da posen omsider var tom, hadde jeg en utrolig tung bøsse i hånden. En tung bøsse som minnet meg på denne mannen resten av hele kvelden. En mann som la sine penger i mine hender. To hender han stolte på. Wow. Det får hvertfall meg til å tenke.

tid for litt engledryss

2006-12-04T17:10:00.000+01:00

Det er så utrolig juleflott i barnehagen. Det er helt herlig og komme på jobb. Jeg hadde tidligvakt kvelden etter at vi voksne (”voksne”!) hadde pyntet. Den reaksjonen på småfolket var virkelig noe av det skjønneste jeg har sett. Mange engler, hjerter, lys, julekrybbe, pakkekalender og julebøker om alt fra Snekker Andersen til Veien til Betlehem, skaper en fortryllende stemning. Et hvitt silketeppe som vi har festet i taket, danner en snøhimmel med stjerner og engler som henger ned. Jeg fikk det ærefulle oppdraget å pynte på do. Der satt jeg, oppå stellebordet, i to timer og malte engler og hjerter på vinduet. Midt i blinken!
Julen er virkelig helt spesiell når en er liten. Så mye magi og drømmer som ligger i denne høytiden. Julenissen er på mange måter som et opphøyd guddommelig vesen for dem. Jeg fikk i hvert fall det inntrykket når jeg snakket med en jente om julesjefen sjøl, og hun forklarte (veldig troverdig med tydelige bokstaver) at han bodde utenfor jordkloden.
Vi satt og tegnet engler i stavanger aftenblads tegnekonkurranse uti sist uke, og den kreativiteten de har setter meg ut stadig vekk. Det var en som tegnet en blå engel med kongekrone, og Jesus som hang på korset inni magen! Og en annen tegnet en engel med fire øyne og ører. Jeg tenkte først at det var et litt merksnodig påfunn, men plutselig så jeg med denne jentas øyne at det var det naturligste av alt. Noe så opphøyd og kraftfullt som en engel kan jo ikke bare ha menneskelige egenskaper.

Den kvelden jeg satt å så på flammene danse

2006-11-21T19:59:00.000+01:00

Hvor herlig der er å lytte til flammene.
Lytte til lyden av varmen.
Så rart.
Det er jo det vi gjør.
Et ekorn!
Mellom kvistene der!
Så fredfullt det hopper blant varmens bevegelser.
Blant de levende, vakre flammene.
For en vakker dans.
Hva tenker du her du hopper lille venn?
Jeg skal redde deg jeg.

Det slo meg.. For et oppdrag vi har! Det med å være et lys. Vi er omgitt av mennesker. Omgitt av mennesker som trenger å se. Det trenger ikke å være mer som skal til for å forandre måten et par øyner ser på..En glitrende høytid vi har i vente.

”..giraffen laffen sa sist jeg traff en; karaffel vaff!”

2006-11-14T20:19:00.000+01:00

Det er ikke kjekt å være syk!
Da finner jeg mange rare konklusjoner.
1. vegger er utrolig kjedelige.
Om det kan ha noe med at jeg har studert dem grundig i tre dager kan ha en viss sammenheng..
2. Barnesanger på hodet kan rett og slett gjøre en riv ruskende gal! Særlig når en nærmest later som om en puster litt ekstra tungt i retning snorking, liksom bare for å lure meg selv til å sovne fra hodesangen (oi då. pust).

(Jeg snorker ikke bare så det er sagt. Jeg er en av dem som har funnet ut at det er mye mer interessant (for folk) når jeg snakker i søvne).

Heldigvis er jeg på bedringens vei. Takk og lov. Phew.

2006-11-05T16:20:00.000+01:00

Ja, jeg er stille.
Helt stille.
Som en stein.
Det er godt,
men det er vanskelig å sitte stille lenge.
Øynene mine kan rope.
Hvorfor lar du meg ikke rope?
Høyt og tydelig.
I stedet hvisker du til meg.
Du hvisker i trærne.
Du puster i trærne.
Og jeg hører det.
På en måte bare jeg forstår.
Jeg vil aldri slutte å spørre deg.
Steinen ligger stille.
Jeg plukker den opp.
Så kaster jeg den.
Ut i det store havet.

storhet i verdens søledam

2006-11-05T14:54:00.000+01:00

Han drar vanndråper opp til seg og lar regnet strømme fra himmelhavet. Det renner og drypper fra skyene ned over mange mennesker. Kan noen forstå hvordan skyene svever og hvordan det drønner under hans telt?

Job 36, 27-29

open your eyes and tell me what you see

2006-11-02T20:50:00.000+01:00

Verden kan ikke ta bort din vakkerhet og kjærlighet.

Tenk så stilig og kalt denne bloggen for "flyvende kaniner"

2006-10-26T21:32:00.000+02:00

I dag var det en høstblåsende dag, og jeg gjorde rent i kaninburene i barnehagen for første gang.
Festlig kombinasjon.
Dette er en hendelse hvor det beste er bare å si; ”Du skulle nok ha vært der selv!”.

hva morgenen blir uten et god morgen

2006-10-22T15:13:00.000+02:00

Denne morgenen fikk en brå start ved at jeg våknet av en fortvilet stemme som ropte i naborommet på loftet. Det var min far, og hans dataproblemer. Nå har det seg sånn at de gangene far stusser over noe, og trenger hjelp, tror han at hjelpen kommer flaksende bare han plystrer. Men det er en sannhet som sterkt skal avvennes! Det trodde han også denne morgenen for bare han ropte lenge nok, tenkte han, så kommer det noen til slutt. Mor var nede på kjøkkenet. Det visste han godt. Og om hun hadde stått i samme rom hadde han ropt fortsatt. Det visste vi begge godt.
Etter at irritasjonen nådde kokepunktet stod jeg motvillig opp. Jeg entret rommet som en søvnig reddende engel med bestemte bulder brak. Og når han kikket opp på meg med to blå øyne og sa ”Du. Koss komme eg inn på internett nå igjen?” ja da visste jeg at morgenprosjektet var i full gang. Etter at fars kokende spørsmålstegn hadde dampet litt bort over hodet, listet jeg meg av gårde og stupte et herlig stup tilbake til dit jeg kom fra. Men Jon Blund var fast bestemt på og ikke invitere meg mer inn i drømmeland for denne gang. Jeg måtte innse at det offisielt var morgen.

Til far: Husk at et god morgen gjør meg glad.

Ha en fin søndag alle mann!

det er høst ute, og i dag ville jeg vandre i den.

2006-10-15T19:37:00.000+02:00

2006-10-15T14:41:00.000+02:00

Det er så herlig det å bli skikkelig glad i mennesker. Men det er litt skummelt også,

å tenke over hvor stort det faktisk er..

Min tantegutt.

”Himmelen er i taket!”

2006-10-13T18:47:00.000+02:00

"Hvor er himmelen?" spurte jeg en liten gutt på to år i barnehagen i dag. Han satt og disset, og hele tiden mens jeg gav fart sa han ”fart til taket, Lene!”. Plutselig så han på meg, og da han oppfattet spørsmålet, gav han det fantastiske svaret som står overfor.

I dag fikk jeg plutselig en litt skremmende tanke. Jeg har nå jobbet i ti uker, og omtrent like lenge er det til jul! Tiden flyr! Året som jeg for noen måneder siden ikke hadde peiling på hvilken vending ville ta, befinner jeg meg i.

Det var litt rart i starten, å vende seg til at dagene mine skulle bestå av å jobbe. Men det hele har vært så utrolig rett, og det har mye med at jeg føler at jeg har havnet på riktig plass. Det er godt.

Noe som jeg enda stusser litt over er denne 30 minutters pausen vi har hver dag. Hvordan skal en bruke den fornuftig? Som oftest ender jeg opp med å sitte sammenkrøllet i sofaen, stirre ut i rommet og tankene mine vandrer i ingenmannsland. Med andre ord; jeg gjør ingenting. Jeg blir rett og slett trøttere av å ha pause, i stedet for å bruke den til å samle opp krefter.

Men i dag fant jeg ut noe lurt.. I dag ble det skriving og tanker i pausen. Jeg begynte å tenke på denne geniale kommentaren ”himmelen er i taket”.

(Lene tenker)

Et tak fungerer som en beskyttelse. Det er vårt skjold mot alt som skjer på utsiden. Noe av det beste jeg vet med høsten er det å krype sammen i et teppe og bare ligge å høre på stormen som nermest herjer på utsiden (ikke det at vi har merket så mye av den type høst i det siste). Når regnet slår på taket koser jeg meg virkelig inne.

Noe av det største jeg har erfart i løpet av den siste tiden, er det å overlate alt til Gud, og legge alt over hos han. Fremtiden min vet jeg rent lite om, men han har en plan gjemt hos seg. Det er som om Gud pusler livene våre. Gradvis deler han ut små brikker som noen ganger passer, mens andre ganger ikke. I april, for ca et halvt år siden, fikk jeg utdelt en brikke som har lagt grunnlaget for dette året. Jeg sendte ut en eneste søknad, gikk på et eneste intervju, og det gikk bra. Det var liksom aldri en tvil, det var der jeg skulle være. Og det var det ikke jeg som fikset alene..

(Lene tar tenkingen til et litt dypere nivå)

Himmelen er taket folkens! Vi har et skjold, vi har en som beskytter oss og verner oss når det stormer. Når vi selv ikke har kontrollen, er det en som har den for oss. Når vi selv ikke har en plan, er det en som planlegger og legger den til rette for oss. ”Overlat hele ditt verk til Herren, så skal alle dine planer lykkes”. Jeg har to ting å si om det. Dette er et bibelvers. Dette er sant.

”Jeg gir glede” sa Ordet

2006-10-08T17:45:00.000+02:00

Det var en gang Smilet, Latteren og Ordet satt ved en veikant og snakket om hvem som viste mest glede.
Smilet gliste så lang han var.”Det svakeste øyet kan se mitt ærlige smil! Jeg viser den ekte gleden!”.
”Trille trille prille lille, min glede er den største! Lyden av meg forteller om den ekte gleden!” sang Latteren.
”Jeg er glad” sa Ordet. ”Når jeg sier det som det er, tror dere ikke på meg da? Hør på det jeg sier så vil dere uttrykke gleden for meg.”
Så ruslet de sammen på veien. Latteren og Smilet i skyggen av Ordet...

I går var det en sommerfugl på rommet mitt

2006-10-01T16:26:00.000+02:00

Det er så underlig.
Trærne mister kappen sin.
Mørket faller på.
Himmelen gråter et øyeblikk,
men hva gjør vel det,
så lenge sola får skyene til å smile igjen.
Hva er det du vil fortelle oss sommer,
siden du ikke er klar for å dra enda?

2006-09-22T17:35:00.000+02:00

Dere står bare der.
To av dere er det til og med.
Glor.
Skravler og maser.
”Vandre med meg, vandre med meg!”.
Klikk klakk klikk klakk klikk klakk!
Høye på livet er dere.
Rett og slett.
Dere har vært med meg en gang.
Det var litt stas.
Jeg må innrømme det, selv om det var uvant.
Men jeg vandret så usikkert med dere!
Det var litt skummelt altså.
Jeg kunne liksom ikke bare gå, jeg måtte tenke over det til og med.
K o n s e n t r e r e m e g.
K-l-i -k -k! k-l a-k-k!
Selvfølgelig forstår jeg skuffelsen deres da jeg fant nye erstatninger.
Men jeg kunne springe nå..
..og bare gå igjen
..uten å tenke over det.
All respekt til dere ”høye på livet jenter”.
Dere har en evne.
Bruk den.
Jeg er på det nivået hvor jeg først må vende meg til tanken.
Til alle dere gutter.
Heldiggriser.

elle melle deg fortelle..

Takk likevel du skyldige. Jeg skal gå med de for deg:)

2006-09-19T18:47:00.000+02:00

ekte vennskap er å vandre sammen på himmelveien.

selv når vi ikke fysisk vandrer sammen.

Jeg er en flyvende fisk når jeg sover

2006-09-17T18:37:00.000+02:00

Ofte drømmer jeg at jeg flyr. Da svømmer jeg opp mot himmelen. Når jeg føler meg høyt nok over bakkenivået, stanser jeg svømmetakene og svever. Jeg menger meg med skyene. Helt musestille. Bare beundrer verden. Det hele føles helt naturlig der og da, og det er nesten sånn at når jeg våkner, så føler at jeg virkelig har opplevd det å fly. Det er ofte når farer herjer i drømmene mine at jeg setter i gang med denne flyveprosessen. Da svømmer jeg vekk fra jorda og opp til himmelen. Der er det trygt. Litt av en egenskap det ville vært for mennesker å ha. Det eneste er bare det at.. vi har den.

”Jeg kan ikke falle, for du er den solide grunnmuren min”

2006-09-12T19:21:00.000+02:00

På søndag var jeg på konsert med Marit Larsen. Den falt skikkelig i smak!

Hun skriver så bra, og det nye albumet hennes er så utrolig muntert. Det er faktisk et veldig passende ord. Musikken hennes får meg til å smile, selv om det er en trist tone i noe av det hun synger om. Når hun sang solid ground ble jeg kjempe rørt. Det er noe spesielt med den sangen.. Og det som var ekstra kjekt var det at Marit sa at det var den sangen som overbeviste henne om å lage et album helt alene. På samme måte kan jeg si at den sangen har vært til sterk inspirasjon for meg for dette året, som jeg for et par måneder tilbake ikke hadde peiling på hvilken vending ville ta! Det var nettopp denne sangen jeg hørte på da jeg kjørte den lange landeveien til dit jobbintervjuet mitt ventet. Ordene snakket der og da, og stanset sommerfuglsvermen i magen min.

Cannot fall never do regret know just what is being said know the risk you take keep your head above it all sure you can fall but not now you gotta prove something new being you, being you
Cannot feel keep from asking why be the strongest at goodbyes know your place in life now expand your wings and fly it reaches high though not enough you seem to me so incomplete swept off your feet now let me tell you they will always pull you down before you know it they will take your smile and push you around they will fight and struggle to blur and trouble your sense of solid ground
Cannot know lose your self control be an angel overall know your secret way laugh at everything they say will you remain the same now you dare not see what’s letting go inside of me is it me they will always pull you down before you know it they will take your smile and push you around they will fight and struggle to blur and trouble your sense of solid ground

"Cannot fall. Your my solid ground"

en sky

2006-09-02T17:03:00.000+02:00

passerer i øyeblikket. lydløst. svevende. foranderlig. komplisert lett.

på mange måter lik mine tanker.

dette er mine skyer.