jeg jogget,

men det var så kjedelig,

så heldigvis fant jeg en frosk på veien

som jeg kunne følge hjem.

Og jeg var ute og listet meg på tå i det ukjente..

Så var jeg her igjen. Mine ord og jeg. Det var rart da jeg for første gang på lenge tok turen innom her. Alt sto så stille, og det har det gjort en god stund nå.
De to sistnevnte setningene sier i grunnen alt. Jeg har brukt litt tid med tankene mine i det siste, for å lete etter nye svar. O store framtid henger som en sky over meg. Den er ikke tung og virker ikke mørk, den truer ikke litt en gang om dårlig vær, men bare er der. Når jeg åpner tankeboksen for å gløtte etter framtidssvar, popper den opp og skygger for alle framtidstanker. Jeg har brukt tid på det jeg liker, for å erfare hvor godt jeg liker det. Jeg har lest gudommelige ord og ”vanlige ord”, og lyttet til hva de mener om min framtid. Jeg har lyttet til andre mennesker, men ikke for mye (håper jeg). Verst er tanken om å dra til det ukjente, pakke trygghetene ned i en koffert og dra av sted til dit framtiden vil ha meg. Hvorfor nøler jeg? Tenk så spennende.. Alt dette og mer til har jeg gjort i håp om å nærme meg framtiden som kommer for en dag...
Jeg er tålmodig. Det er jeg takknemmelig for. Jeg har forstått at valget hviler hos meg, men jeg har stor tro på at jeg kan bli ledet. Takk du mitt alt for det! Det er jo trossalt ikke jeg som kjenner meg selv best.

Det slo meg plutselig at hele denne prosessen kunne jeg vært foruten, og enkelt og grett, spontant og lett bare tatt et valg.
Men du og du så mye spennende vi kan spekulere på om hva vi har i vente. Det å være ung er en prosess. En spennende en.

Jeg vil hoppe uti din sjø. Du er min redningsvest.