Den kvelden jeg satt å så på flammene danse

Hvor herlig der er å lytte til flammene.
Lytte til lyden av varmen.
Så rart.
Det er jo det vi gjør.
Et ekorn!
Mellom kvistene der!
Så fredfullt det hopper blant varmens bevegelser.
Blant de levende, vakre flammene.
For en vakker dans.
Hva tenker du her du hopper lille venn?
Jeg skal redde deg jeg.

Det slo meg.. For et oppdrag vi har! Det med å være et lys. Vi er omgitt av mennesker. Omgitt av mennesker som trenger å se. Det trenger ikke å være mer som skal til for å forandre måten et par øyner ser på..En glitrende høytid vi har i vente.

”..giraffen laffen sa sist jeg traff en; karaffel vaff!”

Det er ikke kjekt å være syk!
Da finner jeg mange rare konklusjoner.
1. vegger er utrolig kjedelige.
Om det kan ha noe med at jeg har studert dem grundig i tre dager kan ha en viss sammenheng..
2. Barnesanger på hodet kan rett og slett gjøre en riv ruskende gal! Særlig når en nærmest later som om en puster litt ekstra tungt i retning snorking, liksom bare for å lure meg selv til å sovne fra hodesangen (oi då. pust).

(Jeg snorker ikke bare så det er sagt. Jeg er en av dem som har funnet ut at det er mye mer interessant (for folk) når jeg snakker i søvne).

Heldigvis er jeg på bedringens vei. Takk og lov. Phew.

Ja, jeg er stille.
Helt stille.
Som en stein.
Det er godt,
men det er vanskelig å sitte stille lenge.
Øynene mine kan rope.
Hvorfor lar du meg ikke rope?
Høyt og tydelig.
I stedet hvisker du til meg.
Du hvisker i trærne.
Du puster i trærne.
Og jeg hører det.
På en måte bare jeg forstår.
Jeg vil aldri slutte å spørre deg.
Steinen ligger stille.
Jeg plukker den opp.
Så kaster jeg den.
Ut i det store havet.

storhet i verdens søledam

Han drar vanndråper opp til seg og lar regnet strømme fra himmelhavet. Det renner og drypper fra skyene ned over mange mennesker. Kan noen forstå hvordan skyene svever og hvordan det drønner under hans telt?

Job 36, 27-29

open your eyes and tell me what you see

Verden kan ikke ta bort din vakkerhet og kjærlighet.